Adan Cabal

Jeg er en enkel 22 år gammel person med mine egne preferanser og antipatier. På den måten er jeg veldig lik et vanlig menneske. Og på andre måter er jeg også som et vanlig menneske. Jeg har en fortid, en nåtid og alt det andre som kommer etterpå.

Min fortid og barndom var preget av en nomadisk eventyrlyst og en rik reisekultur. Det var en historie som tok meg fra de urbane breddene ved Lake Michigan i Chicago til de enorme slettene i Serrengeti i Afrika. Før jeg fylte 18 år, hadde jeg bodd på fire kontinenter, besøkt over 20 land og snakket seks forskjellige språk flytende: engelsk, fransk, spansk, portugisisk, italiensk og tysk. Og til tross for at mine tidlige år var så varierte, klarte jeg å ha en tilfredsstillende barndom og, spennende nok, å bli et tilfredsstillende menneske selv (noe jeg er utrolig stolt av).

Og det var på denne jakten mot middelmådighetens tinde at jeg oppdaget en brennende lidenskap for dataspill. Nærmere bestemt var det i 2009. Call of Duty Modern Warfare 2 hadde nettopp kommet ut i butikkhyllene, og voksne menn sto utenfor butikkene og siklet ved tanken på å holde den ikoniske spillboksen i hendene. Alle barna i nabolaget dro naturligvis også med seg sine uvitende foreldre til kjøpesenteret i et forsøk på å kjøpe spillet.

I en handling av trass og pragmatisme ble jeg hjemme og motsto trangen til å kaste bort mine tre siste lommepenger til saken. Delvis fordi jeg visste bedre, og fordi jeg hadde planlagt å gjøre fornuftige investeringer og utvide skatteporteføljen min. Men på en mye mer realistisk måte var det også fordi moren min aldri ville tillate det. Jeg vokste nemlig opp med en mor som mente at PEGI-klassifiseringen på spillets omslag ikke var et forslag, men en lov som kunne håndheves med makt av politiet. Så hun tok aldri noen sjanser, og jeg ble sittende fast med LEGO Batman i et sørgelig antall år.

Heldigvis hadde jeg, som alle andre barn med dominerende foreldre, et ess i ermet. Dette esset het Rami, han bodde tre hus lenger ned i gata og var tilfeldigvis broren min sin venn. Så jeg ventet, og ved første tegn til tilsyn fra foreldrene skyndte jeg meg bort til Ramis hus og så på at han og broren min blåste hodet av folk i timevis. Jeg rørte ikke kontrolleren en eneste gang den dagen, og likevel ble livet mitt forandret. Frem til da hadde jeg alltid syntes at videospill var en morsom distraksjon. Men den dagen skjedde det noe som jeg ikke helt kan sette ord på, og det ga meg en brennende lidenskap for spillverdenen.

Spol frem 14 år til i dag, og jeg har dyrket skriveferdighetene mine og lært å forene interessene mine ved å jobbe som spilljournalist her i Game Champions. Dette var, og er fortsatt, en perfekt måte å snakke om det jeg alltid har elsket og dele tankene mine med et større publikum. I tillegg har jeg hatt gleden av å skrive om min andre store kjærlighet: fotball.

Fotball er en annen ting som har dominert livet mitt. Helt siden jeg lærte å løpe, har jeg alltid løpt bak en fotball. Enten det var for å sparke den rundt på stranden, spille på banen for det lokale laget mitt eller løpe for å se en kamp på nærmeste sportsbar. Fotball har alltid vært en del av livet mitt. Og det var ikke før jeg begynte å støtte Arsenal at jeg oppdaget de negative effektene av å investere energi i spillet. Det var under de mørke og turbulente Mustafi-årene at jeg lærte en ting eller to om emosjonell lidelse og forsto viktigheten av tilbakeholdenhet. I dag er de mørke tidene et fjernt minne, og i likhet med dagens Gunners flyr jeg høyt og presterer over evne.

Og til slutt, når det gjelder fremtiden, vet jeg ikke hva som er det neste for meg. Jeg har ingen krystallkule, og jeg er ærlig talt forvirret over hele konseptet. Det jeg kan si, er at jeg ser frem til løftet om fremtiden med stor spenning. Løftet om kald øl, nervepirrende fotballkamper og det neste Grand Theft Auto. Til syvende og sist er det NÅ som virkelig betyr noe, og derfor vil jeg avslutte med dette sitatet fra en av barndommens virkelige g-er:

"Gårsdagen er historie, morgendagen er et mysterium, men dagen i dag er en gave. Det er derfor den kalles nåtiden." - Mester Oogway, Kung Fu Panda